Etter skolen i dag satt jeg på huk i hjørnet av gården og så på bestefar bytte svingtau. Den husken, bundet mellom sedertre med ureaposer og plasttau, har vært med meg i syv år.
Jeg husker første gang jeg satt på den, jeg måtte stå på tå for å nå bakken. Bestefars hender var store og varme; med et forsiktig dytt fylte vinden det lille blomsterskjørtet mitt. "Høyere!" Jeg ropte, tok godt tak i tauene, så bakken under virke nær og fjern, som å kjøre en flyvebåt. Den gang følte jeg alltid at hvis jeg svingte høyt nok, kunne jeg ta på sukkerspinnet gjemt i skyene.
Senere skar svingtauene dype riller inn i trestammene, og føttene mine kunne godt berøre bakken. En sommernatt svingte jeg mens jeg hørte på bestefar snakke om bjørnen, mens skjørtet mitt børstet mot de dugg-dekkede sedertrebladene, og følte meg kjølig og forfriskende. Plutselig skjønte jeg at treplanken som en gang måtte skyves for å bevege seg, nå kunne skytes opp i luften med et forsiktig dytt.
Etter å ha byttet tau i dag satt jeg på den alene. Den nedgående solen kastet en lang skygge, som en tynn harpestreng. Jeg lukket øynene og svaiet til det høyeste punktet, og hørte vinden hviske i øret mitt: «Se, du kan fly på egen hånd nå». Huskebuen har hemmeligheten om å vokse fra et barn som trengte å bli presset til en tenåring som kan kontrollere sin egen rytme.
Da jeg landet så jeg at taumerkene på trestammen var blitt dypere. De merkene som ble båret av tiden var faktisk diktlinjer skrevet i barndommen.